I 2013 fikk jeg en telefon fra en journalist som ville ha en kommentar om at «graffiti er inne i varmen nå».

Bakgrunnen for forespørselen var en sak fra London, der Banksy hadde laget en stor stencil på en vegg, og eieren valgte å skjære det ut av veggen, for å selge det.

Lokalmiljøet arrangerte protester og krevde kunsten tilbake. Siden en slik demonstrasjon var noe helt nytt, tolket journalisten dette som at graffiti hadde blitt akseptert av lokalsamfunnet.

Dette ble et vanskelig premiss.

Jeg svarte at ekte graffiti absolutt ikke, verken nå eller noen gang, kommer til å være inne i varmen. I hvert fall ikke helt. Det endte med at det ikke ble noen sak.

Denne utviklingen, som ikke nødvendigvis er negativ, består av at graffiti (i bred forstand) har funnet popularitet, primært gjennom nye, enkle uttrykksformer. “Varmen” er folkets gunst, og for taggerne (en medieskapt tittel) er det naturlig å flire mot mainstream-kulturen de aldri ville delta i, som nå så gjerne vil bruke graffitibevegelsens kreativitet på positive og helst verdiskapende måter. La dem ikke ta helt av.

Toleranse er nydelig, men aksept er noe annet.

Graffiti som begrep er en fellesbetegnelse for alle uttrykk som males på særlig offentlige vegger, og taggeren er heldigvis fortsatt en samfunnsfiende.

Saken fra London handlet om Banksy, og demonstrantene som savnet hans verk hadde neppe noen interesse for andre graffitimalere. Oppmerksomheten rundt Banksy har vært enorm, til tross for at han konsekvent kritiserer kapitalistisk grådighet, men krever millioner for verkene sine.

Uansett ser ikke konsumentene ut til å la seg fornærme. I dette tilfellet var det kunstnerens varemerke som var i fokus, ikke kunstformen i seg selv.

Skillet kom klart frem da en annen stensilkunstner laget et nytt verk plassert på samme sted, bare én dag senere. Hvilken kunstner får vi aldri vite, for mediene krediterte mannen kun som «en gatekunstner». Selv om verket lignet, var det nemlig ikke graffiti mediene ville fokusere på, det var merkevaren Banksy.

I 2017 har vi stadig en kultur som så inderlig ønsker å like graffitikunst, men som ikke helt forstår hvorfor.

Det som er inne i “varmen” er særlig visuelle uttrykk med figurer og friske farger.

Begrepet “tagging” rommer ikke slike elementer. Det tidløse mantraet om at “tagging er stygt, men graffiti er fint” lever i beste velgående. Her har det nye begrepet “streetart” dukket opp som en mer stueren variant. Fenomenet omtales som graffitiens “pop art”; appellerende og fortsatt urban spraykunst – men mer tilgjengelig for folk utenfor miljøet.

Graffitimalere av den gamle skolen derimot, utøverne av "ekte graffiti”, vil ha seg frabedt å bli plassert i denne båsen. De representerer urfolket som var der før de utenforstående kom drassende med sine definisjoner, og vil trolig være der etter at de nye begrepene dør ut, slik nulltoleransen gjorde.

I 2010 leide NSB inn godt betalte stensilkunstnere for å male på Oslo S. Dette representerer det nye skillet i den norske graffitien. Lønna som malerne mottok fra NSB kan godt ha stammet fra de enorme erstatningskravene andre graffitimalere har måttet betale tidligere.

I dag er alt fra offentlige bygg til t-banestasjoner dekket av lovlig, stueren graffiti.

Enkelte aktive utøvere klarer også å leve av inntektene. Et uhyre konkret eksempel på at graffiti har blitt nettopp stuerent, er at en rekke nordmenn i nyere tid har valgt å dekorere sine stuer med det.

Slike oppdrag består i hovedsak av stensilkunst som er lett forståelig, utformet som reklameplakater med motiver som fremstår mer vennlige, reflekterte og ikke minst mer forståelige enn tags.

For et fenomen folk bryr seg om, må til en viss grad forstås. Men så spørs det om forståelse egentlig er bra for graffiti. Når vi først er inne i varmen, består denne av behagelig temperatur - eller et flammende inferno?

Les også: Stensilkunsten inntar Akerselva

Ekte graffiti er ute i kulda, der den skal være. Mange arter er godt tilpasset lave temperaturer, og tradisjonell graffiti er et villdyr. Ville dyr som lar seg temme, endrer sin karakter og blir noe annet.

Enkelte medlemmer av ulveflokken vil trolig søke varmen, men vil forbli ulver - frem til et visst punkt, et punkt vi har kommet til i dag.

Samtidens fraksjonering av graffitimiljøet er en utvikling der hundene har dukket opp, samtidig som ulvene består. Kun et fåtall lot seg temme, og at de liker temperaturen er helt greit. Dagens klima er tross alt mer behagelig for alle typer spraykunstnere.

I Oslo har kommunen løsnet tøylene, og byen har aldri hatt flere offisielt lovlige graffitivegger enn i dag. Selv Aftenposten, avisen som i alle år har vært høyresidens talerør mot spraybokspøbelen, har roet ned retorikk og antall negative artikler. Også Ruter er langt sjeldnere på banen for å klage enn de var på slutten av 90-tallet. Muligens fordi bedriften(e) i dag har andre og større problemer enn de fryktede taggergjengene.

I 2017 kan man stadig bære spraybokser uten å bli kastet på glattcelle i Oslo. Man kan selge spraybokser uten umiddelbar oppmerksomhet fra politiet. Det finnes lovlige graffitivegger som faktisk er synlige fra en vei eller gangsti.

Barske utøvere som liker en avslappende runde på lovligveggene kan trolig takke den uglesette stensilkunsten for disse.

For varmen som den nye graffitien kjenner på, den smitter over.

At stensilkunstnere og tradisjonelle taggere har ulike interesser gjør dette uproblematisk, så lenge gruppene ikke saboterer for hverandre. En essensialistisk diskusjon om hva graffiti egentlig er trenger ikke skape splittelse.

De gamle er eldst, og det første som var ekte har mest autensitet, men graffiti som samlebegrep rommer enkelt ulike interesser, slik miljøet alltid har rommet en rekke ulike og sterke personligheter.

Selv om rå graffiti heldigvis aldri vil bli populær, er ikke dette komplisert. Og at det kommer til konflikt mellom ulike grupper av utøvere bør ikke tolkes som et faresignal, tvert imot. Denne formen for utvikling er essensiell for kulturens levedyktighet. Vi tåler beef.

Les også: To uker etter at street art veggene til Nuart Rad var ferdig malt var flere av arbeidene tagget over. Hvor stammer denne konflikten fra?

Ekte graffiti vil være ulovlig og provoserende. For denne er den omtalte “varmen” en langt viktigere fiende enn eiendomsselskaper og Sporveiene.

En situasjon der all ulovlig graffiti ble omfavnet av samfunnet forblir en fryktelig utopi. For opprøret er helt sentralt i det som her kalles ekte graffiti.

Tags, tradisjonens sentrale uttrykk, får neppe bred appell. Og om de skulle gjøre det, bør utøverne finne på noe mer provoserende snarest mulig.

Klart verdiskapende kulturfolk ønsker seg en stueren, konform og oversiktlig variant av graffiti, men slike kriterier utelukker tilgangen på “ekte” vare. Ekte graffiti forblir en påtrengende uttrykksform, estetisk uoversiktlig og med et horn i siden til den veletablerte eiendomsretten.

Om alle Oslos tog var lovlige å male på, med unntak av ett togsett, ville disse vognene utgjort det ene reelle målet for en ekte, tradisjonell graffitimaler. Streetart bygger kanskje uønskede broer, men tagging er fortsatt kult.

Den ekte graffitien trenger ikke bry seg om nye retninger. Den vil uansett ikke la seg temme, og det med god grunn.

Den kjemper for sitt liv.

Denne teksten er skrevet av samfunnsviter Jon Olsen. Teksten var opprinnelig på trykk i Between Magazine i 2013, men er omskrevet november 2017.

Les også: Populære vandaler