Tekst: Jon F. Olsen

Foto: Pøbel og John Rodger

Et lovlig wholetrain i trafikk? Et helt tog dekket av ekte graffiti, malt av anerkjente utøvere - med tillatelse? For de fleste graffitimalere vil selve tanken virke absurd. Men det utrolige har altså skjedd, i det som må beskrives som en real solskinnshistorie.

Etter mye om og men i våres, om hvem som skulle få tildelt gatekunstmidler fra Stavanger kommune, åpnet den nye gatekunstfestivalen Nice Surprise Lørdag 3. juni med en seanse av de sjeldne, da et av togene fra togselskapet Go-Ahead rullet inn på Stavanger Stasjon dekket med graffiti utført av fire kunstnere fra tre land.

Minutter før toget rullet inn på stasjonen holdt Stavanger-ordfører Kari Nessa Nordtun en tale på perrongen, der hun stolt koblet hendelsen til byens unike tilnærming til gatekunst:

"Stavanger var tidlig ute med å anerkjenne gatekunst som en kunstform. Det krever et skikkelig godt blikk og utførelse for å få til dette. Jeg tror det er første gang i verden man har dette på et tog som går i rute."

Videoen viser at det var god stemning på perrongen, der folk i alle aldre flirte og jublet mens de tok bilder og video av vognene. Det hele toppet seg da toget åpnet dørene og et spillende korps marsjerte ut i folkemengden. Man burde nesten ha kløpet seg i armen for å forsikre seg om at det hele ikke var en ekstravagant drøm, men en ordinær, solfylt junidag i oljebyen.

En festival med mange overraskelser

Festivalen er arrangert av Atle Østrem, Pøbel, Izabell og Tore Pang, og har en særegenhet som skiller den fra andre festivaler. Takket være et element av uforutsigbarhet — derav navnet, Nice Surprise, forblir kunstnere og lokasjoner hemmelige inntil malingen faktisk treffer veggen. Dette innebærer at publikum må engasjere seg aktivt og følge nøye med for å holde tritt med festivalens utvikling. 

På selve åpningsdagen var det nærmest umulig å overse begivenheten. Det dekorerte toget som rullet inn på perrongen var det første i sitt slag, og symboliserte tre måneders intenst arbeid fra festivalarrangørene; som endret et knusende NEI til et urokkelig JA.

Selv om det finnes eksempler på at tog har blitt dekorert lovlig av graffitimalere i andre land tidligere, fremsto det hele som unikt. Av utøverne (Sofles, Norse, Millianas og SmugOne) var to fra Australia, en fra Norge og en fra Sverige. Graffitiverkets utforming gjorde det tydelig at dette ikke var en tradisjonell dekorjobb, men utført på graffitikulturens premisser.

“Vi har bevisst valgt å bruke kunstnere med graffitibakgrunn",  sier Atle Østrem, den ene av festivalens arrangører. “Dette er jo primært et kunstverk, og en Nice Surprise for de reisende som tar toget. Men innslaget var også en historisk pekepinn som viser hvor den moderne gatekunsten oppstod, nemlig på t-baner og tog. Derfor var det naturlig for oss å benytte kunstnere som nettopp har denne bakgrunnen.” 

De fleste i miljøet, inkludert meg selv, antok at malingen på toget var ulovlig oppført. Overraskelsen over kvaliteten på verkene ble erstattet med total forvirring da det ble opplyst at dette var et lovlig oppdrag.

Erfarne graffitimalere vet nemlig, mer eller mindre bevisst, at ulovlig graffiti har et helt annet preg enn piecer som er malt med tillatelse. Tiden det tar å male graffiti vil alltid kunne antydes fra sluttresultatet. For når graffiti males lovlig, tar utøverne seg god tid. Et trent øye kan derfor som regel skille lovlig graffiti ut som et unikt og mer gjennomført uttrykk, sammenlignet med måten graffiti pleier å males på tog.

Der en utøver som maler lovlig vil ha tid til å male rene, gjennomarbeidede streker - vil strekene på ulovlig tog-graffiti som regel være synlig raskere utført. I tillegg er enkelte, tidkrevende effekter populære på lovlige vegger, men benyttes sjelden av togmalere som har mindre tid på seg etter å ha sneket seg inn på togselskapets eiendom.

Norse, den norske representanten på prosjektet, var bevisst på denne problemstillingen:

"Jeg malte min piece bevisst slik jeg ville gjort om det var et ulovlig mission med liten tid, det ble mer autentisk sånn. Jeg ville ikke stå å pirke på detaljene å legge til masse dill, som på en lovlig piece.”

– Ingen ville ha takket nei

Trolig var det lurt av arrangøren å velge etablerte og gjennomtenkte aktører til jobben. Selv om en slik malejobb trolig ville vært en drøm for de fleste graffitimalere, innebærer et såpass unikt oppdrag også noen unike paradokser.

I en overhørt diskusjon mellom en gruppe graffitimalere i etterkant av malejobben kom det tydelig frem at en jobb som dette var noe helt nytt å forholde seg til. Alle involverte var enige om at verkene holdt høy kvalitet, men sleit med å forstå konseptet rundt lovlig togmaling; at nye, fine passasjertog kunne males helt lovlig - og attpåtil rulle rundt med verkene i trafikk.

Foto: Pøbel

Her oppsto en kollisjon mellom den sterke motivasjonen bak å dekorere togene etter egen vilje, og den nærmest sportslige jakten det innebærer å sikre seg tilgang til dem. Der graffitimalerne ellers ville skydd unna togselskapenes ansatte, ville dette medføre at man kunne samarbeide med dem. Det åpenbart positive scenarioet, der alle plutselig var venner og allierte, var også fremmed - til en forstyrrende grad. Mange mente det ville medføre blandede følelser å takke ja til en slik jobb, men én ting var alle rundt bordet enige om - ingen ville ha takket nei.

Derfor bør det heller ikke være tvil om at denne unike hendelsen er et gode, selv for den opprørske graffitikulturen, som livnærer seg på en grunnleggende opposisjonell tilnærming.

Velfortjent oppmerksomhet

Se for deg at du gikk på epleslang i årevis, så mye at du ble skikkelig flink til det, og attpåtil utviklet en identitet rundt tyveriene. Ingen kunne stoppe deg og dine venner – de beste og mest kreative epletyvene i landet. Men så, en dag banket det på døren. Det var eplebonden selv, som nå hadde oppsøkt miljøet for å donere et helt nydelig parti med epler, fordi han var fylt med respekt for tyvenes dedikasjon og ferdigheter.

De fleste av oss ville nok blitt svært overrasket, og trolig opplevd det hele som paradoksalt. Samtidig ville det blitt for dumt å reagere negativt, takke nei til gaven, eller å kaste de nydelige eplene som ble tilbudt. Denne gaven hadde jo kommet som et resultat av mange års dedikasjon og ferdigheter, og var rett og slett velfortjent.

I likhet med de dyktige epletyvene i et slikt scenario mener jeg malerne bak toget i Stavanger fortjener å nyte fruktene av deres arbeid med god samvittighet.

Ønsker du å se toget med egne øyne, så kjører det i trafikk mellom Stavanger og Eigersund gjennom hele festivalperioden frem til 9. september.

Les også: Det mest bevoktede av alle tog

Liker du artiklene våre og ønsker å se mer?

Vi er et uavhengig nettmagasin som ønsker å dele artiklene gratis med alle.

Hjelp oss ved å donnere en valgfri pengegave på Vipps-nummer #821569.

Ditt bidrag er viktig, og vil gi oss mulighet til å lage et mer innholdsrikt magasin om norsk urban kunst.